Mygglandet

Bokanmeldelse: Mygglandet av David Arnold anmeldt av Solgunn Solli. Gyldendal, 384 sider.

Venner for livet

 
mygglandet
Mygglandet av David Arnold

Gyldendal, 384 sider
Publisert i Altaposten 15. juni 2016

Det var tittelen som gjorde meg nysgjerrig på boka. Jeg var sikker på at handlingen skulle foregå på Nordkalotten. Mygglandet – hvordan kan det foregå andre plasser enn her nord? Jeg tok kraftig feil, handlingen er lagt til USA, nærmere bestemt Mississippi,  der det heller ikke er helt fritt for de små irriterende blodsugende insektene.

Mygglandet er en ungdomsbok som kretser omkring livet til 16 år gamle Mim Malone. Foreldrene er nylig skilt, og faren har allerede giftet seg på nytt. Mim måtte bli med faren og hans nye kone til Mississippi, mygglandet, noe hun er fryktelig misfornøyd med. Ikke bare savner hun mora og vennene sine, hun hadde en psykolog hun stolte på, og nå må hun bli kjent med en ny psykolog, en hun ikke stoler på og som vil at hun skal spise piller.

Mim er som mange andre tenåringer ganske sint på de hun bor sammen med, og spesielt  går dette utover stemora. Den dagen hun  overhører en samtale der det blir antydet at mora er syk bestemmer Min seg for å rømme for å finne henne. Hun vet hvor stemora har lagt unna litt penger, og med ny kapital i lomma har hun råd til å kjøpe bussbillett. Greyhound-bussen tar henne hundre og femti mil nordover, og i løpet av turen kommer hun i kontakt med mange ulike mennesker.  Det skjer ulykker, overfall og som seg hør og bør i gode ungdomsbøker må hun gjennom ulike prøvelser - som hun vokser på, så mye kan jeg røpe. Hun møter kjærlighet i mange ulike former og får en selvinnsikt som mange kan misunne henne.

Men hun er bare 16, og som mange på hennes alder er hun høyst misfornøyd med hvordan hun ser ut:

«Mamma pleide å fortelle meg hvor pen jeg var, men jeg visste bedre. Vet fortsatt bedre. Trekkene mine, uavhengig av hverandre, ville kanskje kunne vekke misunnelse: markert hake, fyldig munn, mørke øyne og hår, olivenbrun hud. Alle de tiltrekkende bitene er der, men på en måte rotet til. Som om hvert ansiktstrekk stanset like før det kom til endestasjonen sin. Jeg later som jeg ikke bryr meg om det, men jeg gjør det. Har alltid gjort det. Og herregud, hva ville jeg ikke gitt for å få sette sammen bitene? Men jeg er en Picasso, ikke en Vermeer.»

Verdens vakreste smil
Walt, en ung hjemløs med Downs syndrom blir en av reisekameratene til Mim, og dette vennskapet er nydelig skildret. Walt blir en av de viktigste menneskene i livet til vår unge heltinne, og smilet hans har kraft til å jage vekk de mørke tankene som forsurer både Mim og omgivelsene hennes.

Fortellerstemmen er ganske lik fortellerstemmen til John Green, så hvis du liker bøkene hans er det stor sannsynlighet for at du vil like denne. I Mygglandet får du masse svart humor og mange musikkreferanser i en skikkelig god ungdomsbok som jeg gjerne anbefaler også til voksne.

Terningkast 5