MIRAKLET VED LITZA

Bokanmeldelse: Miraklet ved Litza av Alf R. Jacobsen anmeldt av Solgunn Solli. Vega, 262 sider.

En suveren formidler

 
MIRAKLET_VED_LITZA
Miraklet ved Litza av Alf R. Jacobsen

Vega, 262 sider
Publisert i Altaposten 12. juni 2014

Som mange andre altaværinger og finnmarkinger har jeg kjørt gjennom Litzadalen og stoppet ved det enorme minnesmerket over de falne soldatene fra andre verdenskrig.  Guider og bussjåfører har fortalt om blodige kamper og en elv som var farget rød av blod.  Så jeg kjente til historien, eller, rettere sagt, jeg har hatt kjennskap til at Litza var åsted for grusomme krigshandlinger, men ikke før med denne utgivelsen fra Alf R. Jacobsen på Vega forlag har det vært mulig å sette seg skikkelig inn i hva som virkelig hendte, og hvorfor utfallet ble som det ble.

Russland som slavestat
18. desember 1940 signerte Hitler Barbarossa-direktivet. Da var målet å gjøre ”Russland til en slavestat fra vestgrensen til Uralfjellene, underkastet det tyske herrefolket. Intelligentsiaen skulle myrdes, og landet plyndres for verdier og råvarer.”

Det var viktig for tyskerne å få kontroll på nikkelforekomstene i Petsamo, de var de viktigste i hele Europa. Samtidig ville de ha kontroll på havnen i Murmansk. Det nordlige Skandinavia var en råstoffkilde som tyskerne mente de ikke kunne klare seg uten.

Reinsdyrstråkk
Natt til 22. juni 1941 gikk de tyske soldatene mot grensebommen i Boris Gleb. Operasjon Barbarosso var startet.  Invasjonshæren var på 60 000 soldater og de hadde 6000 trekkdyr. På grunn av sviktende kommunikasjon og dårlige kart trodde noen av korpsets ledere at det fantes veier som var brukbare mellom Titovka og Murmansk. Men de prikkete stripene på kartet var i virkeligheten reinsdyrstråkk og det ble etter hvert klart at seiersmiddagen som var bestilt på et hotell i Murmansk en måned etter invasjonen ikke kom til å bli noe av.


Godt disponert
Alf R. Jacobsen har disponert materialet på en imponerende måte, og selv om jeg ville vite mer om enkelte ting, slik som Stalins nervesammenbrudd den siste helga i juni 1941,  er det beundringsverdig at han klarer å holde seg kun til det som hendte ved Litzafronten.

Jacobsen bruker en del svulstige ord og vendinger i beskrivelsene av de ulike militære, noe som er uvanlig og gjør at leseren fort skjønner hvor sympatien ligger.  Jeg stusset til å begynne med over dette blomstrende språket, det er ikke så ofte man treffer på det i sakprosa.  Men det er jo blant annet derfor han er så god, historien løftes med lettheten i språket.

Alf R. Jacobsen skriver knakende godt, noe tidligere forsvarssjef og sjef for Distrikskommando Nord-Norge, general Sverre Diesen bekrefter i bokas etterord,  der han selv tolker de militære operasjonene og vurderingene som ble gjort. Når det i tillegg er et stort note og personregister og boka er rikt illustrert med bilder kan jeg ikke gi annet enn full pott.

Terningkast 6