En bror for mye

Bokanmeldelse: En bror for mye av Linde Hagerup anmeldt av Solgunn Solli. Cappelen Damm, 165 sider.

Troverdig og fint om å føle seg utenfor

 
en_bror_for_mye.png
En bror for mye av Linde Hagerup
Cappelen Damm, 165 sider
Publisert i Altaposten 27. desember 2016

Sara bor sammen med moren og faren og storesøsteren Emilie. Det ser ut som en ganske vanlig familie med rom for både gode samtaler, stress og vanlige hverdager. En dag dør mammas bestevenninne Karin og mamma er fryktelig trist. Men Sara er ikke noe trist, det eneste hun klarer e å tenke på er hvor glad hun er for at de ikke trenger å feire jul sammen med Karin og den irriterende sønnen hennes, Steinar,  slik de vanligvis gjør. Sara syns Steinar er den mest irriterende, bortskjemte og idiotiske ungen i hele verden.

 Linde Hagerup har klart å gjøre både handlingsmønstret og språket til Sara troverdig. Sara er bare 9 år men hun har en god observasjonsevne. Her fra begravelsen til Karin:

«Steinar satt på første benk sammen med en dame som var veldig gammel.
Hun hadde så mye rynker at hun var helt krøllete.
Hadde hun ikke bevega på seg, kunne hun like gjerne være død.
Hun var bestemora til Steinar.
Etterpå fortalte mamma at hun var alt Steinar hadde igjen av familie.
–Det er synd på Steinar nå, sa mamma. – Veldig synd på Steinar. »

Noen uker etter begravelsen samler mamma og pappa familien til familieråd, og de voksne forteller at Steinar skal flytte inn til dem. De skal adoptere Steinar, og dette har vært en avtale med moren til Steinar fra han ble født. Hvis noe skjede med Karin var det foreldrene til Sara som skulle gi han en ny familie. Sara blir rasende og lurer på hvorfor ingen har spurt henne? Hun vil ikke ha noen lillebror! Og i hvert fall ikke en så irriterende og dum liten sak som Steinar. Men ingen hører på henne, og med streng stemme forteller faren at Steinar og Sara skal dele rom. Når Steinar flytter inn prøver Sara å være snill mot ham, men hun klarer det ikke. Hun er sint på han hele tiden, og lager surmunn og kaller ham dumme ting. De andre i familien ser på henne med strenge blikk, og Sara føler seg både veldig slem og veldig alene. Helt til hun får en glimrende ide som skal forandre det meste. For Steinar trenger kanskje ikke en sur søster, men en kul storebror?

Boka er sparsomt illustrert med illustrasjoner som fikk meg til å tenke på barnebøker fra 1970 – tallet. De fleste av illustrasjonene tilhører ikke noe nytt til opplevelsen, bildet sier det samme som teksten, og dette er noe som var mer vanlig tidligere.  Illustrasjonene er myke og runde i formen med rolige farger og gir et dempende inntrykk. Forlaget mener boka passer for barn mellom 6-9 år, og illustrasjonene forsterker dette inntrykket.  Jeg ville likevel ikke hatt noen problem med å tilby boka til barn som er eldre, for her er det mye god underholdning selv om starten er trist med Steinar som mister mammaen sin. Når barnebøker blir skrevet med en ung jeg-forteller er det ikke uvanlig at leserne sitter igjen med en følelse av at teksten ikke blir troverdig, men det skjer ikke her. Sara tenker, handler og reagerer som et barn, og dette kommer tydelig frem. Jeg tror på Sara og jeg følte så inderlig med henne i hennes forsøk på å være snill.

Terningkast 5